• Den Hellige Ånd
  Bjørn Egeland

• Sakkeus
  Bjørn Egeland

• En god forvalter
  Magnar Mæland

• Viktige veivalg
  Bjørn Egeland

• Bønn
  Magnar Mæland

• Den unge rike mannen
  Marit Bjørnevik

• Menigheten - et sted med oppmuntringer
  Bjørn Egeland

• Å bevege seg
  fra A til B.
  Bjørn Egeland.

• Du er en misjonær
  Bjørn Egealand

Nyhetsbrev

Det er avgjørende for baptistene at dåpen foretas etter den enkeltes eget ønske og i overensstemmelse med hans eller hennes personlige bekjennelse av sin tro på Jesus. Det er ingen bestemt regel for hvor gammel en må være for å bli døpt. Vi prøver heller ikke å måle om troen er sterk eller svak. Vi formidler ganske enkelt Guds velsignelse når et menneske ber om å bli døpt.

Se videoklipp av en dåpshandling!

Dåpen er altså ikke en prestasjon, en "god gjerning", fra menneskets side for at mennesket skal kunne "frelse" seg selv. Frelsen, det vil si at forbindelsen mellom Gud og mennesket blir gjenopprettet, skyldes utelukkende Guds kjærlighet og nåde.

Baptistene holder fast ved at Guds nåde - og dermed også dåpen - må mottas av den enkelte selv for å gi noen mening. Et spedbarns foreldre kan derfor ikke bekjenne barnets tro og la det bli døpt på deres bekjennelse. I Bibelen finnes ingen omtale av barnedåp. Derimot omtales barnevelsignelse, noe som praktiseres hos baptistene.

Det er ikke bare i synet på forutsetningene for dåpen at baptister og barnedøpere skiller lag. Også måten dåpshandlingen utføres på er forskjellig. Hos baptistene utføres dåpshandlingen med full neddykkelse i vannet. Dette er i overensstemmelse både med Bibelens bilde av dåpen som en begravelse og med den kristne kirkes eldste praksis.

Dåp foretas vanligvis inne i en kirke, men det hender fra tid til annen at en dåpshøytid foretas utendørs i sjøen, et vann eller en elv. Både pastoren som døper, og den som skal døpes, går ned i dåpsgraven som er plassert foran i kirken. Her foretas dåpen etter at den som skal døpes først har bekjent sin tro på Jesus Kristus. Pastoren stiller følgende spørsmål: "Tror du på Jesus Kristus som din Frelser?" Dåpskandidaten svarer: "Ja! " Deretter løfter pastoren høyre hånd og sier: "På din egen bekjennelse og Herren Jesu Kristi befaling døper jeg deg i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn." Deretter legges dåpskandidaten bakover ned i vannet og reises opp igjen.

For ordens skyld nevnes det at baptistenes dåpssyn nok har nyanser, men det som her er beskrevet, dekker noenlunde en felles grunnforståelse.

Med hensyn til nattverden er det ulik forståelse blant baptister. De aller fleste ser på nattverden som en minnehøytid og en forkynnelse. Vi blir minnet om Jesu død på korset og forkynner hva den betyr.

Noen tenker på nattverden som et "fornyelsesmåltid", hvor den pakt som ble inngått med Gud i dåpen, blir fornyet. Det er viktig å legge merke til at ingen baptister tror at vi på en upersonlig og mekanisk måte får del i noe ved nattverdfeiringen. Derfor godtas ingen lære om nattverdselementenes (brødet og vinen) forvandling. Det er Herren Jesus selv og ikke brødet og vinen vi retter oppmerksomheten mot.

Baptistene opplever også sterkt at nattverden er et "fellesskapsmåltid", hvor både fellesskapet med Kristus og fellesskapet med de troende understrekes.

Nattverden ledes av pastoren eller forstanderen i menigheten.. Denne har vanligvis hjelp av medhjelpere. Det er vanligvis de øvrige medlemmene i menighetens lederskap. Disse kalles ofte eldste, diakoner, menighetsrådsmedlemmer eller menighetstjenere.

Det er mest vanlig at nattverdsgjestene sitter i kirkebenkene og får der utdelt brødet og vinen. Noen baptistmenigheter har innført nattverdgang for menigheten. Det vil si at den enkelte kommer fram til nattverdbordet for å feire nattverd.

Baptistmenighetene har nå det vi kaller "åpen kommunion", dvs. at alle som tror på Jesus som sin personlige Frelser, innbys til å delta i nattverdfeiringen, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører.

Følgende formuleringer mener vi svarer til det vi som norske baptister alltid har stått - og fremdeles står for:

Vi tror at Bibelen er Guds inspirerte ord, gitt oss som et historisk dokument. Det er summen av Guds åpenbaring, forkynner en guddommelig skapelse, gir oss loven og det profetiske ord og fører oss fram til Jesus Kristus og den apostoliske tidsalder.

Vi tror at gudsåpenbaringens sentrum er Jesus Kristus. I ham finner Skriften sin høyeste autoritet og prøvesten.

Vi tror imidlertid at en rent formal bekjennelse til Bibelen ikke er nok. En sann bibelforståelse innbefatter også en rett forståelse av de store frelsessannheter. Som sentralt eksempel nevner vi: Bibelens Jesus Kristus er Gud kommet i kjød, er død og oppstanden for vår frelses skyld.

Vi tror at Den Hellige Ånd er Ordets livsprinsipp. Ordet og Ånden må derfor ikke skilles ad. Åndens vitnesbyrd er Jesus Kristus, som Skriften sier: "Han (Ånden) skal ta av mitt og forkynne dere."

Vi tror at evangeliet er Guds frelsestilbud som den enkelte personlig må ta imot eller forkaste. Evangeliet er alltid aktuelt og relevant, og når sin hensikt når mennesket kommer i samfunn med Gud.

Det er med takknemlighet og glede vi igjen får betone Skriften som Guds normerende Ord, rettesnoren for tro, lære og liv.

Vi oppfordrer alt vårt folk til utrettelig innsats med Frelsens budskap som er oss betrodd, og til fortsatt troskap mot Ham som er vår Frelser og Herre.

(Predikantlandsmøtet, 7.-14. september 1966, Langesund Bad.)

En naturlig følge av synet på den personlige friheten er forståelsen av dåp og menighet eller kirke. Ettersom ingen har rett til å bestemme over et annet menneskes tro, må den kristne dåpen bygge på personlig tro og overbevisning. Dåp av troende blir etter dette synet det eneste mulige. Dåpen sees som en "dåp til Kristus", dvs. en forening med Kristus og dermed med menigheten.

Kravet om en personlig tro betyr ikke at det kreves at en må være "ferdig" eller "fullkommen" på noen måte, men det innebærer at en skal komme frivillig til dåpen og ville være en personlig kristen. På linje med synet på den personlige friheten går forståelsen av menighetens frihet som en del av religionsfriheten.

Staten skal ikke gi mer støtte til ett kirkesamfunn enn til andre og heller ikke tvinge sine innbyggere til å støtte en religiøs oppfatning de selv ikke deler, verken økonomisk eller på annet vis. Statskirkesystemet blir derfor en umulighet. "En fri kirke i en fri stat" er et gammelt baptistisk krav som fremdeles hevdes.

Friheten til å ha den religion en vil eller ikke å ha noen religiøs tro i det hele, er nær beslektet med tanke- og ytringsfriheten. Banebryterne for de baptistiske synspunktene fikk prøve hva det var å mangle full religionsfrihet.

Den svenske baptistpioneren F. O. Nilsson, (bildet) ble satt i fengsel og deretter landsforvist fordi han forkynte og døpte. Samme skjebne rammet mange andre i den første generasjons baptister. Også her i landet fikk de første baptister føle hva det ville si å gå utenom allfarvei. De mistet arbeid og venner, ble utsatt for hån og spott, ble bøtelagt og fengslet, alt fordi de praktiserte sin tro.

Mange, både fra vårt land og fra andre land, utvandret til Amerika i det forrige århundre, for der i frihet å kunne dyrke sin Gud. En stor del av disse var baptister. Ved en kongress i Atlanta i USA i 1939 uttalte Baptistenes Verdensallianse følgende: "Som en følge av vår baptistiske praksis, kjenner vi oss igjen forpliktet til å insistere på vårt krav om absolutt religionsfrihet for hvert menneske av enhver tro eller uten tro."

Hvis prinsippene om individets verdi og frihet hevdes sterkt, får den kristne troen også praktiske følger i samfunnslivet. Baptister har vært aktive i mange politiske sammenheng, både i Norges Storting og i mindre fora her i landet. Mange har gjort spesiell innsats for å hevde menneskerettighetene.

Den mest kjente er Martin Luther King, som var leder for borgerrettighetsbevegelsen i USA og mottaker av Nobels Fredspris i 1964. Han var pastor i en baptistmenighet, da han begynte å arbeide for like rettigheter for den fargede befolkningen. Hans tale "Jeg har en drøm...", i forbindelse med den store demonstrasjonen i Washington i 1963, er blitt berømt.

Retten for hvert menneske til å ha den tro og den oppfatning det selv er kommet fram til, er alltid blitt hevdet. Det samme gjelder retten til å gi uttrykk for sin tro og sin oppfatning til andre. Dette har ikke vært en selvfølge i alle land og til alle tider.

Universitetsprofessor Balthasar Hubmaier ble brent på bål i Wien i 1528 fordi han forkynte baptistiske synspunkter. Hans bevingede ord er: "Sannheten kan ikke drepes!" Baptistene har ikke stilt krav bare for sin egen del, men de har kjempet for den personlige friheten som et allment prinsipp. "Baptistene krever ikke for sin egen del noe som de ikke også krever for andre", er et uttrykk for denne holdning.

I baptistkirken døper vi ikke barna. Vi bærer dem frem for Gud til bønn og velsignelse. Vår bakgrunn for å gjøre dette er blant annet historien fra Markus 10, 13 der Jesus velsigner barna.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

Vi tror at alle barn tilhører Gud fra unnfangelsen av og at intet barn har personlig synd i sitt liv som det trenger å bli frelst i fra. Derfor ønsker vi med barnevelsignelsen å be en bønn for familien og barnet.

Har du/dere blitt foreldre og ønsker menighetens forbønn? Alle er velkommen til baptistkirken for å få sitt barn velsignet. Ta kontakt med pastor Bjørn Egeland på tlf. 901 27 728.